Jons spontane ytringer

Vår avhengighet av Gud er større enn vi selv aner i vår dårskap. Vi kan forblindes av verdens falske trygghet og tro at vi aldri skal rokkes, verken i vår tro eller i vårt liv. Hvor feil kan man ta. Ps 30:7-8: Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes!. Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet.

Gud kan “skjule” sitt ansikt for oss i en tid og han kan lutre oss gjennom trengsler og prøvelser. I prøvelsen vil den falske tryggheten avsløre seg og skape i oss en lengsel etter virkelig trygghet. Prøvelsen vil avsløre for oss vår virkelige status, vårt virkelige ståsted. Den vil avsløre våre falske guder, de vi setter vår lit til – guder vi ikke burde ha. Prøvelsen vil ofte forferde oss langt inn i våre grunnvoller siden den støter mot noe i oss som ikke er fundamentert slik det burde være. Vi innser at vi ikke har liv i oss selv; at våre egne brønner er sprukne; at vi egentlig har levd som fiender av Kristi kors på mange områder – som frafalne. Prøvelsen gir oss mulighet til omvendelse! En mulighet til å dras nærmere Gud.

I nåde grunnfester Gud oss. Guds trygghet kommer når vi dypest har innsett at vi i oss selv ikke har liv. Når vi innser at vi selv er ute av stand til å grunnfeste oss selv. Når vi innser at livets kilde bare fins i Ham. Når vi innser at vårt liv for evig ER grunnfestet i Kristus. Da kommer glede og frihet. Vårt strev og vår pine slipper taket og utgangen av prøvelsen blir slik Gud har ment den skal være; nemlig at Kristus vinner skikkelse i oss. Vi ser mindre av oss selv og mer av ham. Samtidig har vi lært at vi i oss selv er leirkar, svake og skjøre. Man kan selvsagt ikke sette sin lit til et leirkar, den som gjør det vil for alltid fortviles av sin egen svakhet.

Når så våre prøvelser har blitt tallrike som hårene på våre hoder kan vi se ned i leirkaret og kjenne en dyp, indre takknemlig og tenke; Jeg har en skatt her nede, en skatt som ingen kjenner prisen på, en skatt som er mer verdt enn all verdens gull og sølv tilsammen!

En av Guds lovnader er at de som vil følge ham skal få mange prøvelser, trengsler og lidelser. Paulus roser seg av sine trengsler og fokuserer på hva som kommer ut av de og ikke hva man for stunden mister. Om all verdens trygghet rokkes, om himmel og jord brenner er fremdeles vår trygghet i Kristus Jesus og ikke i noe som helst annet.

Trist å høre på når en prest i den norske kirke står og lovpriser gjerningens vei til Gud og sier at om man er snill og god så kommer man til himmelen. Hva skjer når en blind skal lede en blind? Eller når en villeder skal veilede…

Forfallet må være stort i det norske kirke. Er det ingen kriterier for å bli prest?

Rettferdiggjørelsen skjer gjennom tro, uten gjerninger, for at ingen skal ha noe å rose seg over . Helliggjørelsen skjer også gjennom tro, uten gjerninger, også for at ingen skal ha noe å rose seg over – en frukt av troen altså. Uten helliggjørelse skal ingen se Gud sier Bibelen (hebr 12:14), så helliggjørelse er sentralt i Bibelen. Helliggjørelse er en naturlig prosess for den som lever av tro og nært Gud. Helliggjørelse er ikke å bli perfekt i oss selv, men at Kristus vinner skikkelse i oss slik at åndens frukter får mer og mer plass i oss. Paulus sier at vi ved Ånden skal døde kjødets gjerninger – ikke i egen kraft eller gjerninger. Så hva når vi ikke ser åndens frukter i våre liv men derimot kjødets gjerninger? Er årsaken at vi ikke har gjort nok gode gjerninger? Eller ligger årsaken andre steder?

Å vandre i Ånden er å vandre i tro, dvs. at man har tillitt til at Gud virker i oss til å både ville og å gjøre. Så hjelper det da å skjerpe seg for å bli det Gud vil en skal være? Hjelper det å forsøke å endre sitt ustyrlige temperament? Hjelper det å forsøke å være mer kjærlighetsfull og mild? Hjelper det å disiplinere seg for å unngå begjæret? Hjelper det å forsøke å være mer tålmodig? For å si det forsiktig; det hjelper IKKE. Årsaken til at man ser kjødets gjerninger i sitt liv er at man ikke vandrer i ånden men i kjødet…dvs. at man ikke lever av tro men av egne gjerninger og eget strev, man forsøker å fikse det selv – og mislykkes. Det er altså ens hjerte som behøver en endring. Hjerteforholdet til Jesus er ikke det det burde være. Kristus har ikke helt vunnet skikkelse i oss på disse områder. Paulus sier i Gal 4:19: “Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere”. Om det er slik at vi ikke kan forandre vårt hjerte gjennom ytre gjerninger, hva skal isåfall forandre det? Og er det slik at det kun er Gud som forandrer våre hjerter og kun Gud som kan virke helliggjørelsen i oss så kan vel ikke det gjøre annet med oss enn sønderknuse våre hjerter over vår egen miserable tilstand og vår egen hjelpeløshet i å forandre det!? Det burde skape i oss et inderlig rop til Gud om å endre vårt hjerte! Et rop om å ransake oss og vise oss Kristus i våre liv slik at han kan vinne skikkelse i oss. Salme 139:23,24: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. 24 Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.”

Så når Gud har hørt vår bønn, virket helliggjørelse i oss og Kristus igjen lyser i våre hjerter; Har vi da oppnådd å bli mer perfekt i oss selv og mer i henhold til Guds standard? NEI! Vi har derimot innsett at vi IKKE kan vinne hellighet gjennom våre ytre forandringer men kun gjennom at Kristus ved troen får vinne skikkelse i oss, noe som ØKER avhengigheten av Gud. Dvs. at vi sitter igjen med mindre av oss selv og mer av Kristus Jesus! Vi innser mer og mer at livets kilde er i ham. Vi sitter igjen som mye friere og gladere mennesker enn da vi forsøkte å rette på livet selv. Bonden vet at årsaken til at eplene mangler på epletreet er mangel på jordsmonn og næring. Slik er det med oss også; når vi lever et liv nært Gud i tro og omvendelse og skjønner vår avhengighet av ham – da bærer treet frukt av seg selv.

Om vi ser all slags elendighet i oss selv og vår forventning er at Gud skal forandre dette i oss selv så blir vi skuffet. Gud forandrer ikke mennesket på den måten. Mennsket blir forandret når det ser at dets liv ER Kristus – fokusen på selvet og egoet forsvinner og Kristus vinner skikkelse. Helliggjørelse ender alltid opp med mer Kristus og ikke med mer av oss selv! Resultatet av Guds verk i oss er at vi graver oss mindre ned i vår egen elendighet og innser at vårt liv er i Kristus og at han er vår helliggjørelse! Gal 5:16 “: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod.”. Så om konklusjonen er at det overhodet ikke går, så har man altså Bibelen i mot seg

Evangeliet er genialt, det er håp for ALLE enten man er svak eller sterk som person…får bare Gud tak i en så stiller man mer enn likt

Jesus setter oss, og vil sette oss fri fra synden slik at vi ikke lengre skal være slaver under den. Den som er satt fri fra synden hater synden av hele sitt hjerte siden han VET hvor mye vondt den har gjort en selv og gjør i verden. Å leke med synden er å leke med ilden, det er å ignorere Guds nåde. Jeg kom på et innlegg jeg skrev for en tid siden om dette. Du kan ikke sette deg selv fri fra synden, en slave er slave enten han vil eller ikke – slik er synden! Men det fins en vei ut. Her er innlegget om Schaus dødssynder.

“Amazing grace! how sweet the sound,
that saved a wretch like me!
I once was lost but now am found,
was blind but now I see.”

Ingenting er som å finne seg selv innsvøpt i Guds forundelige nåde! Ingenting kan måle seg med å se seg selv i Kristus! Hvilken fred! Hvilken ro! Når man ser Guds nåde slipper frykten og tvilen taket. Du kjenner pulsen på Guds kjærlighet og du slipper ditt eget liv.

Salme 73:25 Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.

En av de aller dypeste og sterkeste tekstene jeg kjenner er: “Klippe, du som brast for meg”. Den sier alt om troens liv og hvor altomfattende og altomslukende evangeliet er. Den beskriver også gjerningenes håpløse vei inn i fortvilelsen. Man kommer til et punkt/punkter i livet der man gir opp alt sitt eget strev og innser dypest inne at det kun er i Kristus det fins håp og frelse; Det er kun til Hans nåde man kan sette sitt håp og sin lit. Når man ser dette slipper egenstrevet taket. INGENTING i meg selv kan jeg komme med! Alt fins i Ham!. Syndens flekker forsvinner! Renhet, takknemligehet, glede og frihet kommer. Her er teksten:

Klippe, du som brast for meg.

Klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg!
La det vann og blod som går
fra din sides åpne sår,
rense meg i nådens pakt
fra all syndes skyld og makt.

Ved hvert flyktig åndedrag
og når jeg skal dø en dag,
når til ukjent land jeg går,
når jeg for din domstol står –
klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg!

På youtube finner du den her.

Årsaken til at mange mennesker ikke vil vende om til Gud er at de ikke skjønner hvorfor Gud skulle forkaste dem i utgangspunktet. Man ser på seg selv og er såre fornøyd med det man ser…man synder ikke mye, man stjeler ikke, driver ikke hor, lyver ikke etc…Hvorfor skulle Gud forkaste meg? Jeg er jo ikke dårligere enn alle andre – faktisk endel bedre…Det finnes mennesker, også kristne, som gjennom streng disiplin holder sitt liv i sjakk for å bevare sin ‘gode’ samvittighet. Dette er hva vi kaller rettferdighet gjennom gjerninger, eller egenrettferdighet. Basisen for dette er troen på at mennesket er godt i bunnen. Ved å finne frem til denne godhet tror man at man behager Gud. Vel, disse mennesker har glemt en ting. De har ikke sett kjødets stygghet eller “the ugliness of the flesh” som det heter noe bedre på engelsk. Det arme menneske som har sett sin sanne natur vil aldri noengang tro at han fortjener frelse eller Guds gunst. Dette menneske vil ROPE og SKRIKE etter nåde fra Gud (eller forbanne Gud…alt etter som). Han vil si som David i salme 40:13: “For trenglser uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg. La det behage deg, Herre, å utfri meg! Herre, skynd deg å hjelpe meg!” I deg selv ser du kanskje hatet, misunnelsen, begjæret, lysten til det onde og til og med Gudsspott, Gudshat og Gudsforakt. Fortvilelsen kan drive deg til vanvidd når du ser at du selv er din verste motstander, og du kan lure på om det i det hele tatt finnes noen seier over kjødet eller noen begrensning på hvilke forferdelig synder du kan være i stand til å gjøre.

Når du virkelig ser deg selv slik du er skjønner du at du ikke har en eneste spire av liv i deg selv. All godhet i deg selv er utelukket. Du ser at de brønner du drikker av er sprukne og tørre. Du ser at alt du er og gjør er fiendskap mot Gud og Guds lov. Du kan ikke gjøre annet enn å synde. I deg selv er du håpløst fortapt. Når du virkelig ser deg selv i bunnen av din elendighet skjønner du at det heller ikke nytter å ty til gode gjerninger for å forbedre deg eller gi deg bedre samvittighet. I en slik tilstand ligger dommen håpløst tungt over deg. Den forblinder deg og Guds vrede er over ditt liv. Loven har dømt deg. Du er skyldig og står uten ære. Du fortjener å gå fortapt. Du sier kanskje som Paulus i Rom 7:24: “Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!” – for det du begriper minst av alt er hva som skal fri deg fra dette; du kjenner jo Guds vrede over ditt liv.

Det er her evangeliets enorme og frigjørende kraft ligger. For der det ikke er noen lov fins heller ingen synd eller bevissthet om synd. Rom 8: “Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra synds og dødens lov”…”For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden…” Gal 2:20 sier: “Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lengre selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav meg selv for meg.”

Det som skjer med et menneske når Gud åpenbarer (for kristendommen er en åpenbaringsreligion) sannhetens evangelium for ham er at han villig aksepterer Kristus som sin frelser og sin død fra loven. Loven har ikke lengre noen makt over ham siden han nå er død. Han er altoppslukende ett med Kristus og er rettferdig for Gud gjennom Kristi verk på Golgata. Et slikt menneske opplever en ufattelig og totalt ubeskrivelig lettelse. Den massive tyngden av ens synder er borte og han kan se på Kristus uten å rødme av skam eller skyld. Han omfavner Kristus av hele sitt hjerte. Når han nå leser Bibelen ser han ikke lengre dommen, men hvert skriftord roper frikjent, frikjent! Han skjønner plutselig at han nå leser ordet I KRISTUS og blir derfor ikke rammet av dommen. Tidligere leste han Ordet med seg selv om utgangspunkt og kunne ikke lese annet enn dom, samme hva han leste. Nå kan han ikke annet enn å elske Gud!

Så et liv i Kristus forutsetter ens egen død og en ny identitet. Forventer man fremdeles at det skal komme noe godt fra ens eget kjød annet enn skuffelse vil han på ny kjenne lovens forferdelige krav og den gamle fordømmelsen vil komme, inntil han kaster seg på Guds nåde og innser at han ikke lengre lever selv men at det nå er Kristus som er hans liv, glede og fred. Da blir hans liv som Salme 91 beskriver: “Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern” og i Kol 3:3: “Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud!”

Det viktige for for en kristen er altså ikke å FORSØKE å leve som kristen men å befeste sitt liv i Guds nåde. Gjør man det blir man som i Jesaja 53: “Ved rettferdighet skal du bli grunnfestet. Vær langt fra angst, for du skal ikke ha noe å frykte, og fra redsel, for den skal ikke komme nær til deg!” Så lenge man har et kjød fins det rikelig med muligheter til å bli forblindet av sin egen svakhet (som også Paulus fikk se), men det driver deg bare til nåden, før eller siden. Gal 3:24: “Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle blir rettferdiggjort av tro”. For den som kjenner seg selv VET at rettferdiggjørelse gjennom tro er den eneste veien til frihet og frelse. Den som lever med en sann Kristusidentitet vil være en enorm trussel mot djevelen. Derfor det er en stor strid om dette i våre liv. Kjødet vil alltid være der, men vi vil etterhvert lære oss å akte for det det er; nemlig dødt og begravet slik av vår frihet kan bli fullkommen i Kristus.