Vår avhengighet av Gud er større enn vi selv aner i vår dårskap. Vi kan forblindes av verdens falske trygghet og tro at vi aldri skal rokkes, verken i vår tro eller i vårt liv. Hvor feil kan man ta. Ps 30:7-8: Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes!. Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet.
Gud kan “skjule” sitt ansikt for oss i en tid og han kan lutre oss gjennom trengsler og prøvelser. I prøvelsen vil den falske tryggheten avsløre seg og skape i oss en lengsel etter virkelig trygghet. Prøvelsen vil avsløre for oss vår virkelige status, vårt virkelige ståsted. Den vil avsløre våre falske guder, de vi setter vår lit til – guder vi ikke burde ha. Prøvelsen vil ofte forferde oss langt inn i våre grunnvoller siden den støter mot noe i oss som ikke er fundamentert slik det burde være. Vi innser at vi ikke har liv i oss selv; at våre egne brønner er sprukne; at vi egentlig har levd som fiender av Kristi kors på mange områder – som frafalne. Prøvelsen gir oss mulighet til omvendelse! En mulighet til å dras nærmere Gud.
I nåde grunnfester Gud oss. Guds trygghet kommer når vi dypest har innsett at vi i oss selv ikke har liv. Når vi innser at vi selv er ute av stand til å grunnfeste oss selv. Når vi innser at livets kilde bare fins i Ham. Når vi innser at vårt liv for evig ER grunnfestet i Kristus. Da kommer glede og frihet. Vårt strev og vår pine slipper taket og utgangen av prøvelsen blir slik Gud har ment den skal være; nemlig at Kristus vinner skikkelse i oss. Vi ser mindre av oss selv og mer av ham. Samtidig har vi lært at vi i oss selv er leirkar, svake og skjøre. Man kan selvsagt ikke sette sin lit til et leirkar, den som gjør det vil for alltid fortviles av sin egen svakhet.
Når så våre prøvelser har blitt tallrike som hårene på våre hoder 
kan vi se ned i leirkaret og kjenne en dyp, indre takknemlig og tenke; Jeg har en skatt her nede, en skatt som ingen kjenner prisen på, en skatt som er mer verdt enn all verdens gull og sølv tilsammen!
En av Guds lovnader er at de som vil følge ham skal få mange prøvelser, trengsler og lidelser. Paulus roser seg av sine trengsler og fokuserer på hva som kommer ut av de og ikke hva man for stunden mister. Om all verdens trygghet rokkes, om himmel og jord brenner er fremdeles vår trygghet i Kristus Jesus og ikke i noe som helst annet.